Norsk Oljevernforening For Operatørselskap
Norsk Oljevernforening For Operatørselskap

Strategier og metoder

Primærstrategien for bekjemping av akutt oljeforurensning på norsk sokkel er mekanisk oppsamling nær kilden.

 

Kjemisk dispergering skal benyttes når dette tiltaket gir minst like god eller bedre skade-reduserende effekt på miljøet enn ved bruk av mekanisk oppsamling. Intet beredskapstiltak er perfekt. Derfor benyttes flere barrierer, både for å hindre utslipp og for å redusere konsekvenser av utslipp.

 

Barriere 1 - tiltak nær kilden

Ett eller flere system for mekanisk oppsamling eller kjemisk dispergering nær kilden kalles første barriere. Oljen vil drive 1-2 timer fra kilden før tiltak settes inn av hensyn til HMS (avdamping, brann/eksplosjon), og fordi oljen skal få en tilstrekkelig viskositet som gjør den enklere å samle opp.

Mens denne barrieren for noen år tilbake ofte bygget på operatørselskapenes stand-by fartøy med mellomtungt utstyr levert og operert av innleid rederi, har industrien styrket denne barrieren de senere år ved økt bruk av spesialiserte og dedikerte områdeberedskapsfartøy med tungt NOFO oljevernmateriell og avansert fjernmåling om bord. Ved utgangen av 2011 var det totalt 8 fartøy mobilisert i stående beredskap med NOFO utstyr om bord.

Barriere 2 - tiltak mellom kilden og kystlinjen

Oppsamling i drivbanen mellom utslippspunkt og kystsonen utgjør barrriere 2. I denne barrieren anvendes NOFOs havgående systemer for mekanisk oppsamling eller kjemisk dispergering sammen med egnede fartøy med forutsigbar responstid. Barriere 2 etableres normalt raskt etter at barriere 1 er på plass. Disponering av opptaks- eller dispergeringssystem vil skje på basis av oljens spredning. Slik kunnskap hentes fra drivbane- og spredningsprognoser bygget på avanserte meteorologiske og oseanografiske beregningsmodeller, samt på fjernmålingsdata fra satellitt, fly, helikopter eller skip.

Barriere 3 - tiltak i kystsonen

Oppsamling i kyst- og strandsone ved hjelp av sjøgående ressurser benevnes barriere 3. Her inngår et vidt spekter av ressurser fra tyngre havgående systemer til mindre fiskefartøy og lettere lenser - såkalte kyst- og fjordsystemer. Disponering av ressursene i barriere 3 styres på basis av kunnskap om lokalisering av miljøsårbare ressurser og oljens spredning. Fjernmåling kan utføres fra fly, helikopter, skip og fra land.

Samarbeidsmodellen mellom offentlig og privat beredskap er viktig for barriere 3. I forbindelse med leteboringer har det blitt inngått spesifikke, tidsavgrensede avtaler med de enkelte fartøy og IUA. I den forbindelse er det gjennomført kurs og praktiske øvelser med fiskefartøy og bruk av oljevernmateriell.

Strategi i kystsonen (barriere 3) bygger på en avklart prioritering med følgende målsetting:

  • Hindre at olje kommer i berøring med de prioriterte naturlokaliteter med nasjonal eller internasjonal verneverdi og høy sårbarhet (MOB A).
  • Hindre at olje kommer i berøring med andre sårbare ressurser som observeres i aktuelt område (MOB B).
  • Hindre at olje går på land/strander.
  • Hindre sekundærforurensing av strandet olje

Barriere 4 - tiltak i strandsonen og på land

Barriere 4 består av strandsanering og oppsamling av olje fra landsiden. I denne barrieren inngår landbasert utstyr og personell både lokalt, regionalt og nasjonalt. Også her vil samarbeidsmodellen stå sentralt. Avansert styring av ressurser med tilhørende støttefunksjoner (logistikk) er nødvendig.

Strategi i strandsonen (barriere 4) bygger på en avklart prioritering med følgende målsetting:

  • Hindre inndrift i områder av MOB A og B prioritet
  • Lede oljen bort fra større ansamlinger/kolonier av sel, sjøfugl eller prioritert strandhabitater.
  • Øke oppsamlingseffekten (og samtidig hindre videre spredning) ved å lede oljen inn i tilgjengelige viker og bukter.